Radiologiske undersøkelser 

Røntgen:  

Benytter røntgenstråler som absorberes av kroppen. De tykkest og hardeste kroppslige delene absorberes mest og danner hvit avbildning. Slik sett brukes røntgen til avbildning av skjelett og enkelte organer (f.eks lunger). CT (computertomografi) er en røntgenundersøkelse for snittfotografering. CT-trommelen har røntgendetektor i en diameter rundt pasienten som roterer. Røntgenstrålens svekkelse i vevene måles da i forskjellige vinkler og slik sett dannes et mer detajert røntgenbilde. Det som kjennestegner CT er da høy presisjon, skarpe bilder og kort undersøkelsestid på grunn av den raske rotasjonen av røntgenrøret. 

CT-undersøkelser er svært nyttig for: 

- Blødninger, aneurismer, hjerneskader og hjernesvulster 

- Avklare infeksjoner og betennelsestilstander 

- Kontroller under og etter kreftbehandling 

- Oppdage svulster og andre prosesser i hele kroppen 

MR (magnet tomografi):  

Avansert radiologisk bildeundersøkelse av kroppens indre organer og strukturer. Bildene produseres ved hjelp av en kraftig magnet, lavenergi radiobølger og en data som bearbeider signalene fra kroppen. Signalene som danner bildet kommer fra hydrogenatomer i fett- og vannmolekyler i kroppen. MR skiller klart bedre enn CT, røntgen og ultralyd mellom forskjellige typer bløtvev. Derfor har MR fått spesielt stor anvendelse ved undersøkelse av sykdommer i hjernen og sentralnervesystemet, og ved utredninger av muskler, sener, knokler og ledd. Siden MR ikke medfører ioniserende stråling, blir MR den foretrukkede metoden ved undersøkelse av barn. MR undersøkelser er dog tidkrevende slik at pasientene må ligge absolutt stille under hele undersøkelsen. Ved undersøkelse av barn under 5-6 år, kan det være nødvendig med narkose.    

Scintigrafi: 

Nukleærmedisinsk metode for å undersøke form og funksjon av kroppens organer. Innfører da en radioaktiv isotop av et stoff som opptas i det organet som skal undersøkes. Man observerer da hvordan dette stoffet fordeler seg i organet ved å registrere strålingen fra stoffet ved hjelo av en scintillasjonsdetektor (gammakamera). Bildet blir vist i et todimensjonalt bilde (scintigram). 

- Skjelettscintigrafi -> skjelettet 

- Hjernescintigrafi -> hjernen 

- Myokard perfusjonsscintigrafi -> hjertemuskelen 

- Kolescintigrafi -> galleblære og galleveien 

- Renografi -> nyrene 

- Thyreoideascintigrafi -> skjoldbruskkjertelen 

Scintigram har i likhet med røntgenbilder den svakheten at bildet vises kun i et plan. Denne svakheten kan man unngå ved gammakameratomografi eller singel foton emisjonstomografi (SPECT). 

PET-scan (positronemisjonstomografi): 

Skiller seg fra SPECT, da den nytter radioaktive isotoper som sender ut positroner og ikke beta- og/eller gammastråling. Ved PET-scan gir man pasienten et radioaktivt sporstoff i blodet og slik sett gjør pasienten til en strålingskilde. Kameraet fanger da opp metabolske prosesser i kroppen, for eksempel forbrenning av anergi. PET-scan blir kombinert med CT eller MR, da oftest CT. PET-scan blir særlig brukt i utredning av forskjellige kreftsykdommer, ulike infeksjonstilstander, hjerte-, revmatiske- og nevrologiske sykdommer.  

PET-scan VS SPECT-scan: 

PET-scan 

- Veldig kostbar undersøkelse 

- Bruker positron-emitterende radioisotop (sporstoff) 

- Gir bedre kontrast og oppløsning 

SPECT-scan 

- Billigere undersøkelse 

- Bruker gamma-emitterende radioisotop (sporstoff) 

- Gir dårligere kontrast og oppløsning 

Kiropraktor Einar Lia  

HERKULES: Helgas gate 10 • 3730 Skien 

Tlf. 450 49 450